Bestefedres
oppfatninger og forventninger når det gjelder forholdet til voksne barnebarn
* Roberto, K. A.,
Allen, K. R. & Blieszner, R. 2001.
Grandfathers’ perceptions and
expectations of relationships with their adult
grandchildren. Journal of
Family Issues, 22 (4),
407-426.
Mye av
besteforeldreforskningen har konsentrert seg om bestemødre.
I den grad bestefedre har vært i bildet, har de
gjerne vært sett i forhold til bestemødrenes forhold
til barnebarna.
I denne
undersøkelsen er det bestefedrene selv som
beskriver sine opplevelser og erfaringer når det
gjelder forholdet til sine voksne barnebarn og
deres familier. Undersøkelsen er en del av en større
studie der i alt 45 eldre kvinner og menn med
barnebarn som var minst 16 år gamle deltok. Blant
disse 45 plukket man ut et utvalg på 11 bestefedre i
alderen 59-82 år, som ble dybdeintervjuet. Ved å
integrere ulike teorier (livsløpteori,
feministteori og sosialkonstruksjonisme) og en
kvalitativ metodisk tilnærming ble forskerne i stand
til å gripe kompleksiteten i hvordan eldre menn føler
og handler i forhold til barn og barnebarn.
Intervjuresultatene ga grunnlag for å identifisere tre
interrelaterte tema som bidrar til å kaste lys over
forståelsen av eldre bestefedres forhold til sine
barnebarn. For det første virker geografisk avstand
inn på bestefedrenes forhold til barnebarna.
Bestefedrene følte at stor geografisk avstand –
spesielt når barnebarna var små – ofte hindret dem i å
få et nært forhold til barnebarna. Men det var også
eksempler på at bestefedre til tross for den store
avstanden og liten kontakt, oppfattet forholdet til
barnebarna som positivt og meningsfullt. På den annen
side – selv om geografisk nærhet økte sannsynligheten
for hyppig kontakt, var det også eksempler på at
geografisk nærhet ikke var noen garanti for nære bånd
til barnebarna. Kvantitative mål på kontakt gir med
andre ord ikke nødvendigvis noe bilde av kvaliteten av
forholdet mellom besteforeldre og barnebarn.
For det andre fant
man at vanskelige omstendigheter i familien
(skilsmisse, økonomiske problemer m.m.) skapte
situasjoner der noen av bestefedrene ble vesentlig mer
aktivt involvert i barnebarnas liv. I likhet med hva
som er ganske vanlig blant bestemødre i slike
situasjoner, viste det seg at også bestefedre tok
ansvar for barnebarna når det trengtes. Resultatene
støtter altså ikke det ganske vanlige bildet av
passive, fjerne og uengasjerte bestefedre.
For det tredje
dokumenterer undersøkelsen at bestefedrene lener seg
til tradisjonelle mannlige roller og væremåter når de
beskriver sine familieroller og sin involvering i
omsorgsoppgaver i familien. Alle bestefedrene gav
penger og andre former for praktisk (instrumentell)
hjelp til sine barnebarn. Men det var også noen som
gikk utover de tradisjonelle forventningene om et
fjernt forhold til barnebarna. De beskrev et aktivt og
kjærlig forhold til noen av barna og barnebarna, et
forhold som gikk lengre enn bare økonomisk og
praktisk. Bestefedrene gikk med andre ord her over fra
et praktisk nivå til det som blir kalt et autentisk
forhold, hvor de ikke var redde for å vise kjærlighet
og omsorg.
Forskerne
konkluderer med at bestefedrenes egne fortellinger
ikke støtter det stereotype bildet av menn som skygger
unna intime familierelasjoner. Når deres barn møtte
vanskelige utfordringer, ga disse mennene både
praktisk (instrumentell) støtte og emosjonell støtte
til sine barnebarn og hjalp familiene til å
gjenoppbygge sine liv. De registrerte at det hadde
skjedd forandringer med dem selv, med familiene og med
samfunnet, og de ble åpne for en rekke opplevelser som
presenterte nye og uventede utfordringer i deres
hverdag.
[Til toppen]
_______________
