Forholdet
mellom besteforeldre og voksne barnebarn
* Giarrusso, R., Feng,
D., Silverstein, M. & Bengtson, V. L. 2001.
Grandparent – Adult Grandchild
Affection and Consensus.
Journal of Family Issues, 22, 456-477.
Undersøkelser av
hvordan foreldre og deres voksne barn oppfatter
forholdet seg i mellom viser at foreldre gir uttrykk
for større grad av følelsesmessig nærhet og
tilknytning til barna enn barna gjør overfor sine
foreldre. Tilsvarende finner en også når det gjelder
holdninger og verdier. Foreldre mener det er større
enighet (såkalt ”konsensus”) i holdninger og verdier
mellom dem selv og barna enn hva barna gjør.
Noen mener årsaken
til dette ligger i at foreldre og barn befinner seg på
ulike stadier i livet. Den unge generasjon er opptatt
av å frigjøre seg fra foreldrene og bli selvstendige,
mens foreldrene er opptatt av kontinuitet mellom
generasjonene og derfor har en tendens til f.eks. å
undervurdere uenighet og eventuelle konflikter. Men i
og med at undersøkelser også har vist at denne
asymmetrien vedvarer langt opp i barnas voksenalder,
dvs. til lenge etter at de har nådd voksen status og
uavhengighet, holder ikke denne forklaringen alene.
Noen mener derfor at en bedre forklaring vil være at
foreldrene er plassert høyere i slektslinjen og at de
derfor investerer mer i sine voksne barn enn barna i
dem, noe som tilsier at foreldrene vil være mer
motivert for å oppfatte forholdet tettere enn barna
gjør. Endelig kan det tenkes at kulturelle faktorer
virker inn.
Men hva med
forholdet mellom besteforeldre og voksne barnebarn?
Finner man den samme asymmetrien her? Dette ble
undersøkt blant to utvalg amerikanske besteforeldre og
voksne barnebarn med ulik etnisk bakgrunn, nærmere
bestemt et utvalg med europeisk bakgrunn og et utvalg
med meksikansk bakgrunn. Følelsen av nærhet og
tilknytning ble målt på den måten at man spurte
både besteforeldrene og barnebarna hvor godt de
kommuniserte med hverandre, hvor godt de ”gikk
sammen”, hvor godt besteforeldrene forstod barnebarna
og hvor godt barnebarna forstod besteforeldrene.
”Konsensus” ble målt med et spørsmål til begge
parter om i hvilken grad de mente at de hadde de samme
holdninger og meninger som den andre parten.
Resultatene viste
for det første at i begge de to etniske gruppene var
skåren for følelsesmessig nærhet og tilknytning
høy. Dette til tross for at det altså her dreide seg
om voksne barnebarn som var etablert med egne
familier og besteforeldrene for lengst var blitt
pensjonister, selv om ingen av dem var så gamle at de
var direkte skrøpelige og pleietrengende. Men også her
fant en at det ikke alltid var symmetri i forholdet:
Besteforeldrene følte større nærhet og kjente seg
sterkere knyttet til barnebarna enn omvendt. Og her
var det en klar forskjell mellom de to etniske
gruppene. De euro-amerikanske barnebarna lå vesentlig
lavere i sin skåre for følelsesmessig
tilknytning og nærhet til besteforeldrene enn de
meksikansk-amerikanske barnebarna. Dessuten var gapet
mellom de euro-amerikanske besteforeldrene og
barnebarna høyere enn for de meksikansk-amerikanske.
Når det gjaldt
konsensus-spørsmålet, lå skårene her gjennomgående
vesentlig lavere enn for følelsesmessig nærhet og
tilknytning. Populært sagt kan vi derfor si det slik
at besteforeldre og barnebarn føler mye sterkere for
hverandre enn de er enige med hverandre. De
euro-amerikanske besteforeldrene og barnebarna skåret
her høyere enn de meksikansk-amerikanske. Også i dette
spørsmålet var gapet mellom de generasjonene vesentlig
større for den førstnevnte gruppen enn for den andre.
De euro-amerikanske besteforeldrene mente at det var
mye større enighet mellom generasjonene enn det
barnebarna ga uttrykk for, mens dette ikke gjaldt for
de meksikansk-amerikanske besteforeldrene.
Resultatene viste
for øvrig at de etniske forskjellene til dels varierte
med kjønn. Euro-amerikanske bestemødre hadde klart
høyeste skåre på tilknytningsfaktoren når det gjaldt
forholdet til jentebarnebarn, mens den laveste skåren
fant en i jentebarnebarns forhold til bestefar. Blant
de meksikansk-amerikanske deltagerne derimot, fant en
den høyeste tilknytningsskåren blant guttebarnebarna i
deres forhold til bestefar, og den laveste blant
bestemødrene i forholdet til guttebarnebarn.
Rent praktisk kan
en tenke seg at slike forskjeller kan få betydning for
barnebarns tendens til eventuelt å ville ta omsorg for
besteforeldrene når de blir skrøpelige. I en etnisk
gruppe av typen ”euro-amerikanere” vil en for eksempel
kunne tenke seg at fordi kvinner gjerne påtar seg
omsorgsoppgaver i større grad enn menn, vil det være
mer sannsynlig at jentebarnebarn tar omsorg for
bestemødre enn for bestefedre. I en etnisk gruppe som
den ”meksikansk-amerikanske” derimot, vil det kanskje
være annerledes.
Se også
*
Voksne barnebarns oppfatning av forholdet til
besteforeldre
[Til toppen]
_______________
