Familiepedagogisk arv
* Chen, Z. & Kaplan, H.B. 2001.
Intergenerational
transmission of constructive parenting. Journal of
Marriage and Family, 63, 17-31.
Har den måten
foreldre utøver sin foreldrerolle på betydning for
hvordan barna deres fungerer som foreldre når de en
gang selv får barn? Sagt på annen måte: Influerer
besteforeldre gjennom egen foreldrerolle og
foreldrepraksis på hvordan deres barn fungerer som
foreldre? Den overføringen mellom
generasjonene som her kan tenkes å skje, er blitt kalt
familiepedagogisk arv. Tidligere har forskerne særlig
søkt å belyse dette spørsmålet ved å undersøke
overføringen av negative familierelasjoner, som
f.eks. ektefellevold, omsorgssvikt, barnemishandling
m.v. I dag har forskerne også rettet oppmerksomheten
mot overføringen av mer positive eller konstruktive
oppdragerholdninger og oppdragerhandlinger, dvs. slike
som er preget av gjensidighet mellom foreldre og barn
og frihetsorientert autoritet.
To amerikanske
forskere, Zeng-yin Chen og Howard B. Kaplan, gjorde
en undersøkelse, der de trakk fram fire forhold som
kunne bidra til overføringen av positiv og konstruktiv
oppdragelsespraksis hos neste generasjon, nemlig det
de kalte (a) psykisk tilstand, (b) mellommenneskelige
relasjoner, (c) sosial deltakelse og (d)
rollespesifikk etterlikning. Deres antagelse var at
hvis man opplever god foreldreomsorg i oppveksten, så
vil det ha en indirekte virkning på egen
konstruktiv foreldrepraksis – både på den måten at man
som vordende foreldre (1) i mindre grad vil være
plaget av psykiske forstyrrelser, (2) ved at man vil
ha mer positive mellommenneskelige relasjoner, og (3)
ved mer aktiv sosial deltagelse. Dessuten antok de at
god foreldreomsorg i oppveksten ville ha en (4)
direkte virkning på ens fremtidige, konstruktive
foreldreatferd.
For å teste disse
antagelsene ble undersøkelsen foretatt i tre faser. I
den første fasen besvarte over 7.500 13-åringer et
spørreskjema. Disse tenåringene ble fulgt opp med
intervjuundersøkelser når de var i 20-årene, og
deretter ble de som var foreldre til barn mellom 6 og
18 år, intervjuet når de var i 30-årene. I den første
fasen forsøkte man å fange opp tenåringenes oppfatning
av den foreldreomsorg de hadde fått i sin tidlige
barndom. Fase 2 rettet søkelyset mot det som hadde
skjedd i tidlig voksenalder, dvs. i tiden mellom de
var tenåringer og da selv ble foreldre, mens den siste
fasen fokuserte på deres egen foreldreatferd når de
var kommet i 30-årene og selv hadde barn.
Resultatene viste
for det første at det var det vi kan kalle en
moderat kontinuitet mellom generasjonene når det
gjelder konstruktiv foreldrevirksomhet. For det andre
støtter resultatene antagelsene om at faktorene
”mellommenneskelige relasjoner”, ”sosial deltakelse”
og såkalt ”rollespesifikk etterlikning” kan bidra til
å forklare en slik kontinuitet i konstruktiv
foreldrevirksomhet på tvers av generasjoner. Derimot
fant en ikke støtte for den første antagelsen som
gjaldt psykisk tilstand.
Den
”rollespesifikke etterlikning” var klart den mest
utslagsgivende. Dette resultatet er i samsvar med det
man også tidligere har funnet i lignende
undersøkelser. Det ser med andre ord ut til å være mye
sannhet i det som populært gjerne blir uttrykt slik:
”Mammaskolen (eller skal vi heller si ”hjemmeskolen”)
er den viktigste foreldreskolen”.
DH
[Til toppen]
_______________
