Hvem
er barnets mor og far?
For å
kunne sikre både barnets og foreldrenes rettigheter
trenger man i et samfunn regler for å bestemme hvem
som skal regnes som far og mor til et barn. Dette har
naturligvis også betydning for å bestemme
besteforeldreskapet.
Farskapet
Av naturlige grunner er det særlig
behov for regler om farskapet, ettersom barnets
biologiske far ikke nødvendigvis ”er der” når et barn
kommer til verden. Her har man tradisjonelt holdt seg
til den såkalte ”pater est”-regelen (pater est = far
er), som sier at far til barnet skal regnes den
mannen som mor er gift med ved fødselen
(barnelovens § 3). Farskapet følger direkte av loven,
uten at foreldrene eller noen offentlig instans må å
foreta seg noe. Regelen gjelder også i de tilfellene
der barnet er unnfanget før partene ble gift, og det
er klart at en annen mann er den biologiske faren.
Begrunnelsen for dette har vært at samfunnet ønsker å
sikre barnet en sosial far og en familie, og så har
man knyttet dette til ekteskapsinstitusjonen.
Ugifte foreldre
Inntil 1. januar 2006 var det slik at en samboende far
måtte ha morens godkjenning på at han var far til
felles barn. Det var ikke tilstrekkelig at faren hadde
skrevet under på farskapet. Erkjennelse av farskap
gjaldt bare hvis moren hadde
godtatt den skriftlig, eller hvis erkjennelsen var gitt
av den moren hadde oppgitt som far.
Fra 1. januar 2006
er barneloven endret slik at
fedrenes rettigheter er styrket. Lovendringen slår fast at dersom
samboere er registrert i folkeregisteret på samme
adresse eller erklærer i melding til folkeregisteret
at de bor sammen, kan samboeren til barnets mor
erkjenne farskapet uten at moren medvirker som omtalt
ovenfor. Mor skal få melding om erkjennelsen. Dersom
partene er uenige om farskapet, skal det offentlige
fastsette farskapet.
Der hvor farskap ikke følger av pater
est-regelen og ikke er fastsatt ved erkjennelse, har
det offentlige også ansvar for at farskapet blir fastsatt.
Fylkestrygdekontoret kan kreve at moren og den eller
de som kan være far til barnet, skal avgi forklaring,
og det kan gis pålegg om blodprøve og DNA-test av mor,
mulig far og barnet (barneloven § 11). En mor kan
imidlertid nekte å opplyse hvem som er eller
kan være far til barnet – uten at det offentlige kan
gjøre noe med det. Hvis en oppgitt far ikke vedgår
farskapet, men fylkestrygdekontoret likevel finner det
trolig at han er far, skal det skrives ut
farskapsforelegg mot ham. Hvis vedkommende ikke
skriver under forelegget, skal fylkestrygdekontoret
sende stevning til retten, og vedkommende kan bli dømt
til farskapet.
Morskapet
Barneloven hadde opprinnelig ingen
regler om hvem som skal regnes som barnets mor, men
bygde på det naturlige prinsippet om at den som føder
barnet, er barnets mor. Den medisinske teknologiens
mulighet for eggdonasjon problematiserer imidlertid
spørsmålet om hvem som skal regnes som mor, fordi ved
eggdonasjon vil den som føder barnet ikke være barnets
biologiske mor.
Eggdonasjon er forbudt i Norge (bioteknologiloven §
2-18). Men norske kvinner kan få utført eggdonasjon i
andre land, og det kan også flytte utlendinger til
Norge som har fått utført eggdonasjon. Derfor fikk
barneloven i 1997 en ”mater est”-regel som sier at den
kvinnen som har født barnet, skal regnes som
barnets mor. Samtidig ble det også lovfestet at en
avtale om å føde et barn for en annen kvinne, ikke
er bindende (barneloven § 2).
Link
*
Farskap og foreldreansvar. Informativ brosjyre
om regler og rettigheter. Barne- og
familiedepartementet.
Se
også
*
Foreldreansvaret
[Til toppen]
_______________
