Johan Nygaardsvold om sin farfar
I
biografier – og kanskje spesielt i selvbiografier –
kan vi finne interessante fortellinger om
besteforeldre og forholdet mellom besteforeldre og
barnebarn. Et eksempel er Johan Nygaardsvolds
beretning i erindringsboka ”Min barndom og ungdom”
(Tiden Norsk Forlag, Oslo 1952). Johan Nygaardsvold
(1879-1952) – som var stortingspresident og senere
statsminister i Norge – var født og oppvokst på
husmannsplassen Nygaardsvolden i Mostadmarka i Malvik
kommune like øst for Trondheim. I boka forteller han
om farfaren, Johan Johansen Nygaardsvold, som også
bodde på husmannsplassen (s. 16-20):
”Han
holdt oss guttunger i arbeid, for han likte ikke at
noen drev dank. ”Det er nok arbeid for den som ikke er
lat”, sa han. Etter at vi hadde begynt på skolen,
murret han litt når han satte oss til å gjøre ett
eller annet, og vi skyldte på at vi måtte inn og lære
leksene våre. Men dette hjalp som oftest ikke, når det
var noe han mente absolutt måtte gjøres. ”Leksene kan
dere lære om kvelden, det fikk jeg gjøre da jeg gikk
på skolen”, sa han.
Selv
hadde han nok ikke hatt svært mye skolegang. Verken
rekning eller skrivning hadde han lært mens han gikk
på skolen. Etter at han ble voksen hadde han lært så
mye at han kunne skrive navnet sitt ganske bra. Han
reknet i hodet, og multiplikasjonstabellene kunne han
fra ende til annen. Jeg har en sterk mistanke om at
han hadde lært ”gangene” ved å høre barna pugge dem
høyt hver kveld.
Men
lese kunne han, greit og klart uten noen som helst
famling. Han hadde nok også lest en god del. Om
vinterkveldene satt jeg på fanget hans, og da fortalte
han meg eventyr som jeg siden, mange år etter, forsto
var hentet fra Asbjørnsens samlinger. Snorres
kongesagaer kjente han også, især fortalte han meg
mange stubber fra Olav den helliges saga. Og så var
det gamle sagn og historier, de fleste var Mostadmark,
Stjørdalen og Selbu. Han var en ypperlig forteller.
Etter at jeg ble voksen har jeg ofte tenkt på hvilken
skatt av minner og erindringer som gikk tapt fordi de
ikke ble skrevet ned før han døde.
Farfar var en munter kar som så lyst på tingene. Det
gode humøret beholdt han både i medgang og motgang.
---
Jo, farfar var en storartet kar. Han trøstet meg ofte
i mine barnlige sorger og bekymringer, og han sang for
meg ”Det hendte sig Jeptha, den Gileads Mand” og ”Boer
jeg paa det høie Fjæld”. Han var min første
læremester, han fortalte eventyr og sagn – og han
kunne gi ørefiker av ypperlig oppdragende art.
Det
var farfar som lærte meg å lese. Han begynte med det
før jeg var fem år. Det gikk litt trått til å begynne
med, og alt han tok seg til skulle gå i en fei. Da jeg
ikke ganske snart lærte bokstavene og at m a sier ma,
eller m o sier mo, husker jeg at han kategorisk
erklærte: ”Denne gutten lærer aldri å lese, han er
tungnem som en tørrgranstokk.”
Da
gråt jeg, husker jeg, for mitt søskenbarn Andreas som
var fire år eldre enn meg, leste både aviser og bøker,
og så skulle ikke jeg kunne lære kunsten, jeg som så
gjerne ville. Men da jeg gråt, ble farfar straks blid
igjen. ”Nei, nei, ta det ikke slik gutten min, du
lærer nok å lese. Kom skal vi forsøke igjen”, sa han.
----
Og farfar kunne synge. Jeg kan huske han hadde en
sterk og vakker stemme. Jeg tror han kunne tonene til
alle salmene i Kingos salmebok, men han kunne også
synge annet enn salmer. ”Nordlands trompet” av Petter
Dass kunne han fra ende til annen. Jeg lærte en god
del av ”Trompeten” ved å høre farfar synge den.”
[Til toppen]
_______________
