Jeg kjenner dig og vet hvad du
har lidt
i lange år blandt larmende maskiner,
hvor luften ikke toner blødt og blidt
av fuglesang, men cirkelsager hviner,
hvor all den sol, man har, står inn
på skrå som hvite striper gjennem støvet,
hvor selve solen ikke sprer sitt ødsle skinn
som tusen gylne blink i gresset og i løvet!
Tålmodig gikk du hen hvert
morgengry
for å begraves i de grå fabrikker.
Men drømmen førte dig hver dag på ny
til steder, hvor din ungdoms blomster nikker.
Om kvelden gikk du, hjem og tok din bok,
den store bok for alle dem som sveder.
Der stod det skrevet om den sterke mann som
tok
sitt kors på ryggen uten grove ord og eder.
Jeg spør deg ikke til hvad gagn
det var
å bøie nakken ydmykt under åket...
Nu er du gammel. Du er skjev og rar,
ja likesom vindkrøkt under verkstedbråket.
Jeg ser dig stanse litt en gang iblandt
og rette ryggen, mens du ser i skyen:
Det regnet gjorde godt, ja det var sant! -
Nu har du glemt de lange, onde år i byen.
