Arthur Kornhabers teori om
besteforeldreskapet
Legen Arthur
Kornhaber er en pioner innenfor
besteforeldreopplysningen i USA. Gjennom sin
barnepsykiatriske praksis kom han på sporet av den
gunstige innflytelse besteforeldre kan ha på barns
utvikling. På begynnelsen av 1970-tallet gikk han i
gang med studier av det han kalte besteforeldres,
foreldres og barnebarns "emosjonelle historie" for å
få kunnskap om hva besteforeldre og barnebarn betyr
for hverandre.
Ut fra en utpreget
biologistisk oppfatning av forholdet mellom
besteforeldre og barnebarn hevder
han at forholdet
mellom besteforeldre og barnebarn bokstavelig talt
representerer en naturlig relasjon, som i
betydning bare overgås av urtilknytningen mellom
foreldre og barn. På denne bakgrunn mener han det er
ganske åpenbart at alt må gjøres for å sikre kontakten
mellom besteforeldre og barnebarn, for eksempel ved at
besteforeldre får lovfestet rett til samvær med sine
barnebarn.
Kornhaber hevder at når et barn kommer til verden,
utløser dette hos besteforeldre en instinktiv sekvens
av reaksjoner, som starter med at de gjenkaller
erfaringene med sine egne besteforeldre, fortsetter
med at de gjør seg tanker om hvordan de selv skal
utforme sitt besteforeldreskap, og dernest undring
over slekters gang. Siste ledd i denne sekvensen, som
Kornhaber mener har biologiske røtter og
følgelig er universell i sin karakter, er impulsen til
handling, nærmere bestemt til å ville se barnet, holde
det i armene og ta omsorg for det. Han hevder med
andre ord den kontroversielle tanke at besteforeldre
har et "fostringsinstinkt" (nurture instinct)
overfor barnebarnet, en tanke i tråd med den populære
forestilling om et "morsinstinkt" eller
"foreldreinstinkt".
En vital forbindelse
Ifølge Kornhaber bygger
besteforeldrefunksjonen på grunnleggende sannheter som
kommer til uttrykk på ulike måter i forskjellige
samfunn. Barnebarn lærer ting av sine besteforeldre
som de ikke lærer av noen andre. Kontakten med eldre
mennesker som de holder av, representerer en faktor av
vital betydning for barnebarna, både på det
følelsesmessige, fysiske og åndelige plan. Derfor både
kan og bør besteforeldre etter Kornhabers oppfatning
ha en helt sentral rolle i oppfostringen og
oppdragelsen av barna.
Besteforeldrenes ansvar
Ut fra en slik tankegang er
det ikke overraskende at Kornhaber er meget kritisk
til den atskillelsen av aldersgruppene som har funnet
sted i det moderne samfunn. Han mener denne
utviklingen er helt fatal for barna og familien, og
kritiserer moderne sosialvitenskap for å ha glemt
besteforeldrene i sine studier av familiens utvikling
og betydning for barna. I størstedelen av
menneskehetens historie har barn vokst opp i stammer,
klaner og ulike typer utvidede slektsnettverk. (Jf.
det afrikanske ordtaket: "It takes a village to raise
a child".) I et lengre historisk perspektiv er
besteforeldrenes isolasjon fra barnebarna et nytt
fenomen, og representerer både en biologisk og
psykologisk villfarelse, hevder Kornhaber, og mener
det er en uheldig forestilling at eldre mennesker ikke
skal ta ansvar og involvere seg i oppdragelsen av
barnebarna, og at besteforeldrenes kontakt med
barnebarn helt og holdent skal overlates til
foreldrene.
Barn trenger ifølge Kornhaber både
sine foreldre og sine besteforeldre. Hvis foreldrene
hindrer kontakten mellom besteforeldre og barnebarn,
tar så vel foreldre-barn-relasjonen som barnet selv
skade, hevder han. Ikke minst av hensyn til barnets
beste er det derfor etter Kornhabers oppfatning all
grunn til at samfunnet om nødvendig griper inn for å
sikre kontakten mellom barnebarn og besteforeldre.
(En nærmere beskrivelse og vurdering av
Kornhabers teori finnes i
artikkelen: Oddbjørn Evenshaug: Besteforeldre på
skolebenken. Norsk Pedagogisk Tidsskrift,
nr 3-4, 2003, s. 182-199.)
Se også
*
Bør besteforeldre ha rett
til samvær med barnebarn?
*
Ikke-innblandingsnormen
[Til toppen]
_______________
