Besteforeldre som ikke bryr seg
Enkelte har hevdet at dagens
besteforeldre svikter sine barnebarn ved at de er mer
opptatt av egne behov og interesser på bekostning av
fellesskap og familie. Dette blir gjerne satt i
sammenheng med at vi har beveget oss fra et tenkesett
preget av fellesskapsverdier til å bli mer opptatt av
egen lyst og nytelse. Undersøkelser viser at dette
ikke er riktig som en generell karakteristikk av
besteforeldres forhold til sine barnebarn og deres
foreldre. Forskningen viser at et stort flertall av
besteforeldrene er interessert i å ha et nært og
aktivt forhold til barnebarna sine, og at de fleste
besteforeldre stiller opp og spiller en viktig rolle i
de fleste familier.
Men det finnes unntak. Enkelte
foreldre kan fortelle om besteforeldre som ikke er
særlig interessert i barnebarna og bryr seg lite. Det
betyr ikke nødvendigvis at de ikke ønsker kontakt,
skjønt i noen få tilfelle forekommer vel det også.
Besteforeldrene ringer nok av og til og møter som
regel opp når de blir bedt til en middag. Men de tar
aldri initiativet selv til å gjøre noe sammen med
barnebarna. De har liten forståelse for at foreldrene
kan være slitne av mangel på avlastning, og tilbyr seg
ikke til å bidra med litt hjelp en gang i blant.
Foreldrene synes som regel dette er
både sårt og trist. Hvis de selv hadde god kontakt med
sine egne besteforeldre, synes de det er leit at deres
egne barn ikke skal få oppleve den samme gleden som
samværet med besteforeldrene kunne gi barna. Det føles
sårt fordi besteforeldrenes manglende interesse
oppleves som en personlig avvisning.
Det kan være mange grunner til at
besteforeldre ikke bryr seg. Kanskje skyldes det rett
og slett at de synes de har gjort nok når det gjelder
omsorg for barn om de ikke også skal være nødt til å
gå på en ny omsorgsrunde med barnas barn. Etter år med
slit og strev vil de ha fred og ro og ønsker å ta
igjen alt det de ikke synes de hadde tid og råd til da
de selv hadde barn i huset.
Det går an å forstå slike ønsker.
Kanskje finnes det også foreldre som har for store
krav og har for høye forventninger til
besteforeldrene. Men det finnes en gylden middelvei
mellom den manglende interesse og engasjement på den
ene side og kravet om å skulle stille opp både sent og
tidlig på den andre. Ikke mange småbarnsforeldre
forventer at besteforeldrene ikke skal kunne få leve
sitt eget liv og la pensjonisttilværelsen bli en tid
for å nyte sitt otium, som det heter. Men det er
vanskelig å forstå at dette ikke kan forenes med
interesse og engasjement for barnebarna.
Besteforeldre bør ikke glemme at
deres holdning og atferd overfor barnebarna og deres
foreldre faktisk betyr veldig mye. Foreldre i dag er
gjerne meget selvstendige. Men det betyr ikke at egne
foreldres oppmerksomhet og anerkjennelse ikke betyr
mye for dem. Tvert imot. De fleste foreldre er svært
vare for hvordan deres egne foreldre oppfatter dem og
deres barn. Det er lett å forstå at foreldre føler det
sårt om deres egne foreldre ikke ønsker å ha noe
særlig å gjøre med det som for dem er aller viktigste
og mest dyrebare i deres liv.
Dårlige relasjoner innenfor en
familie skaper ofte "onde sirkler". Barnebarn som
erfarer at besteforeldrene er lite interessert i dem,
vil kanskje heller ikke bli interessert i å ha
noen særlig kontakt med dem når de selv blir voksne.
Tilsvarende vil barnas motivasjon for å stille opp for
sine gamle foreldre kanskje bli svekket. Ensomhet i
alderdommen blir den vonde konsekvens. Vi sier ikke at
dette er en "straffereaksjon" som anbefales. Vi
påpeker bare at vi står overfor den bitre erfaring som
fanges inn av ordtaket om at man "høster som man sår".
[Til toppen]
_______________
