Ikke-innblandingsnormen
Besteforeldrerollen i vårt samfunn i dag er en ganske
diffus rolle. Besteforeldre er ofte usikre på hvilke
normer de skal holde seg til når det gjelder forholdet
til barnebarna og deres foreldre. Men én norm synes de
fleste å være enige om – at besteforeldre ikke skal
blande seg inn i oppdragelsen av barna. Innenfor
besteforeldreforskningen snakker en gjerne om
”ikke-innblandingsnormen”. Besteforeldre kan gjerne ha
mye kontakt med barnebarna, de må gjerne hjelpe og
støtte både barnebarna og deres foreldre, men
innblanding i barneoppdragelsen vil en ha seg frabedt.
Kanskje særlig er nok mor svært følsom overfor et
hvert forsøk på innblanding fra svigermors side.
Besteforeldre flest ser ut til å synes at dette er
greit, selv om slett ikke alle klarer å holde seg
unna. Men de fleste er antakelig glad til for at de
slipper å ha noe oppdragelsesansvar. Det er
hyggeligere å kunne ”skjemme bort” barnebarna litt!
Sentralt trekk
Denne
ikke-innblandingsnormen
er et
sentral trekk ved forholdet mellom eldre foreldre og
deres voksne barn i vårt samfunn. Det er en vanlig
oppfatning at foreldre ikke har noen rett til å
fortelle sine voksne barn hva de skal gjøre, heller
ikke når det gjelder oppdragelsen av barnebarna.
"Innblanding" i barneoppdragelsen og i det hele tatt i
barnefamiliens liv anses som en stor "synd", og
besteforeldre bør passe nøye på både med hva de sier
og hva de gjør.
Sammenheng med familiestrukturen
Normen kan ses i sammenheng med vår
tids familiestruktur, der kjernefamilien er
strukturelt isolert fra slekten. Det betyr ikke
nødvendigvis at kjernefamilien ikke har kontakt med
slekten. Det dreier seg om en familieform som har sin
basis i forholdet mellom ektefellene mer enn i
relasjonen til slekten, og som dermed kjennetegnes ved
at kjernefamilien lever selvstendig i forhold til
slekten, og ved at den eldre generasjon ikke har noen
spesiell autoritet overfor de yngre generasjonene.
Kameratslig forhold
En stor amerikansk intervjuundersøkelse
blant et bredt utvalg amerikanske besteforeldre,
hvorav de fleste var bestemødre, viste at ikke-innblanding
er en sentral norm i forholdet mellom besteforeldre og
deres barn i vårt samfunn. I denne undersøkelsen
identifiserte man tre grunnleggende
besteforeldre-barnebarn-forhold, det fjerne,
det involverte og det kameratslige
forholdet.
Av
disse var det ”involverte” forholdet det minst
vanlige, og dette forholdet var kjennetegnet ved at
besteforeldrene var aktivt involvert i oppdragelsen av
barnebarna og hadde stor autoritet over dem. Mest
vanlig forholdet var det ”kameratslige”, og dette var
kjennetegnet ved at besteforeldrene var meget
påpasselige så de ikke tråkket over på foreldrenes
enemerker.
Besteforeldre bør bry seg?
Ikke alle er like
enig i at besteforeldrene ikke skal blande seg inn i barneoppdragelsen. Den amerikanske
besteforeldreforskeren Arthur Kornhaber er meget
kritisk til den sterke atskillelsen av de ulike
aldersgruppene som
har funnet sted i
det moderne samfunn. Han mener denne utviklingen er
helt fatal for barna og familien, og peker på at i
størstedelen av menneskehetens historie har barn vokst
opp i stammer, klaner og ulike typer utvidede
slektsnettverk.
(Jf.
det afrikanske ordtaket: "It takes a village to raise
a child".)
I et
lengre historisk perspektiv er besteforeldrenes
isolasjon fra barnebarna et nytt fenomen, og
representerer både en biologisk og psykologisk
villfarelse, hevder Kornhaber, og mener det er en
uheldig forestilling at eldre mennesker ikke skal ta
ansvar og involvere seg i oppdragelsen av barnebarna.
Til
tross for at ikke-innblandingsnormen står sterkt også
i Norge, tyder mye på at det er for enkelt å trekke
den slutning at folk flest mener besteforeldre
overhode ikke skal ha noe å si i oppdragelsen av barn,
i hvert fall hvis vi skal tro en norsk undersøkelse
som ble gjort i 2001. (Se tredje
link nedenfor.)
Se
også
*
Forskjellige besteforeldretyper
*
Arthur Kornhabers
teori om besteforeldreskapet
*
Bør
besteforeldrene ha noe å si i barneoppdragelsen?
[Til toppen]
_______________
