Barnebarn – en
dessert?
I en bok om
besteforeldre og barnebarn som kom ut for noen år
siden, ble barnebarn kalt ”livets dessert”, noe som
også var bokens undertittel. Vi skjønner at det er
godt ment. Man ønsker å uttrykke at det er deilig å ha
barnebarn.
Og likevel vil vi
spørre: Hva slags beskrivelse av barn er dette? Barn –
en dessert? Språk og tenkning hører sammen. Derfor er det god grunn
til å reflektere nærmere over hva slags menneskesyn
generelt og syn på barn spesielt som avspeiles – og
som skapes – når barn omtales på denne måten. Denne
språkbruken er ikke bare uttrykk for den
romantiserende og til tider lett søtladne oppfatningen
av barn og forholdet mellom besteforeldre og barnebarn
som preger vår tid. Den avspeiler også noe langt mer
alvorlig – et syn på barnet som i sin ytterste
konsekvens truer barnets livsrett og menneskeverd.
Barns verdi i seg
selv avsvekkes når de omtales som gjenstand for
tilfredsstillelse av de voksnes behov. Resultatet blir
lett at barn blir oppfattet som noe vi skaffer oss for
vår egen skyld og etter eget forgodtbefinnende. Når
barn ensidig blir verdsatt ut fra den verdi de kan ha
for andre, er det fare på ferde.
Det er godt at
barn er elsket. Ja, barn har krav på å bli elsket. Men
det er ikke uviktig av hvilken grunn barnet er elsket:
Om hun og han er elsket for sin egen skyld, eller for
den voksnes skyld.
Holdningen til
barn preges i dag i stor grad av forbrukersamfunnets
verdier. Satt på spissen: Barn blir lett oppfattet som ”kosedyr” for de
voksne. Som alt annet blir barn noe man skaffer seg
hvis man har lyst og råd – på linje med andre goder
man kan ønske seg i forbrukersamfunnet. Derfor skal
barn kunne bestilles – nærmest med varegaranti. Den
moderne genteknologien gir muligheter til å levere det
barnet man ønsker, og skulle barnet vise seg ikke å
tilfredsstille behovet – enten det gjelder kjønn eller
andre egenskaper, bør det kunne avbestilles. Barnet
skal være plettfritt og uten feil. For noen år siden
ble det født ca 65 barn årlig med Downs syndrom i
Norge. I dag er tallet nede i 15. Det er
tankevekkende.
Vi lever utvilsomt
i paradoksenes tid – også når det gjelder vårt forhold
til barn. Aldri før er det investert mer
følelsesmessig i barn. Aldri før har bekymringen over
barns ve og vel vært større. Men samtidig truer våre
forbrukerholdninger og vår livsstil ikke bare barnas
levekår, men rett og slett også deres livsrett og
menneskeverd.
I en slik tid bør
det være besteforeldrenes oppgave å gjøre det de kan
for å verne om barna for deres egen skyld. Da blir
også språkbruken viktig.
Se også:
*
Superbesteforeldre
OE
[Til toppen]
_______________
