Historieforteller
"Det er to verdier vi bør gi våre
barn. Det ene er røtter, det andre er vinger".
(Indiansk ordtak)
Det første
barnebarnet var kommet til verden. Sigurd ble navnet.
Det skjedde i 1991 – det året kong Olav døde og Harald
ble konge i landet. Olavsbibelen, en praktutgave av
bibelen som ble utgitt samme året, var en naturlig
dåpsgave. Fire oldeforeldre var til stede dåpsdagen og
skrev sine navn i bibelen sammen med dåpsbarnets fire
besteforeldre.
Tilknytning og
røtter
Hvis alt går bra vil Sigurd
leve det meste av det 21. hundreåret. Besteforeldrene
liker å tenke på at han kanskje en gang når dette
hundreåret er gammelt, selv sitter sammen med
barnebarn eller oldebarn, som vil leve langt inn i det
22. hundreåret. Han peker på navnene i den gamle
bibelen og sier: «Dette var mine besteforeldre og
oldeforeldre. De opplevde det meste av 1900-tallet og
fortalte meg om sine besteforeldre, som levde på
1800-tallet.»
Slikt gir
perspektiver. Det dreier seg om historisk tilknytning
og røtter. I en tid da identitetsverdier er truet mer
enn noen gang før, trenger barna og de unge å møte
tradisjonsformidlende instanser som kan hjelpe dem til
å finne røtter og feste som gir basis for å takle
livet. Det er her besteforeldrene har sin oppgave.
Ambassadører
for fortiden
Besteforeldrene er
ambassadører for fortiden. De er selv historie – og
har vært vitne til historien. Ved å dele minner og
historier fra tider som har vært, blir fortiden
levende for barnebarna. Til alle tider har
besteforeldre fungert som et skattkammer av visdom og
historie. Derfor gjelder det for besteforeldre å
fortelle historien og formidle tradisjonene, kanskje spesielt
familietradisjonene.
Barn i dag har en
fantastisk tilgang til historisk kunnskap – spesielt
gjennom internett. Men det kan ikke erstatte den
levende historien som besteforeldrene representerer.
Barn elsker å høre besteforeldre fortelle. Ikke minst
synes de er spennende å høre familiehistorien og bli
ført inn i familietradisjonene. Å høre om hvordan det
var da besteforeldrene vokste opp, hvordan de lekte,
hva de gjorde, hvordan de bodde og hvordan foreldrene
deres var, kan være spennende. Når besteforeldrene forteller om sine egne foreldre og besteforeldre, snakker vi om barnebarnas oldeforeldre og
tippoldeforeldre. Mye kan synes rart og fremmed. Men
historien om det som en gang var, gir nyttig lærdom om
at alt er i forandring, og ingen ting skal tas for
gitt.
Barna synes også
det er spennende å høre om sine egne foreldres
oppvekst, hvordan de var som barn og hva de gjorde.
Foreldrene forteller nok selv også, men det gir et
annet perspektiv å høre fra dem som var deres
foreldre. Men fortellingen om foreldrene skal skje på
en respektfull måte. Alt som fortelles bør være av en
slik art at foreldrene selv kunne hørt på uten å føle
seg utlevert.
Slektsgranskning
I dag er slektsgransking
blitt populært. Noen besteforeldre utarbeider
slektstavler og gir til sine barnebarn. Andre skriver
mer omfattende slektshistorier, der de skriver litt om
hver enkelt av forfedrene og formødrene. På den måten
gir de barnebarna et flott hjelpemiddel til selv
å bringe historien videre. Noen lager også en nettside
der de formidler resultatene av sine granskninger. Et
annet tips er å lage et familiearkiv med gamle bilder,
og gjenstander, skrifter osv. som var typiske for den
aktuelle tid.
Her kan det være
nødvendig med en liten advarsel: Den personlige
livshistorien må fortelles uten den ufyselige
«den-gang-jeg-var-ung»-tonen, som får unge mennesker
til å sperre av for enhver kommunikasjon med den eldre
generasjon. Fortiden skal verken overdramatiseres
eller idylliseres. Fortellingen må være realistisk og
sann. Bare på den måten vil den nå inn i de unges
sinn.
Det handler om
identitet
På en av langveggene i
Universitetets Aula i Oslo henger det et Munch-maleri,
som bedre enn ord forteller hva det dreier seg om.
Bestefar og den unge gutten. I det ytre er
bestefarbildet det tradisjonelle. En gammel mann med
langt og hvitt skjegg. Men budskapet er tidløst: Den
eldre generasjon som forteller historien til den unge
slekt. Landskapet er stort og vidt. Bestefar og gutten
under det store eiketreet, som har stått der i
generasjoner. Grenene hvelver seg over dem begge. De
solide røttene stikker ned i jorda. Tilknytningen og
forankringen i det som var etableres. En viktig del av
identiteten dannes: "Jeg hører til i en sammenheng –
med noe som har vært før meg, og som er viktig for
hvem jeg er og hvem jeg skal bli."
Se også
*
Rollen som lærer og
mentor
*
Rollen som forbilde
[Til toppen]
_______________
